Noen steder lever videre i oss, lenge etter at vi har forlatt dem.

Mitt navn er Benedicte Marié, og jeg er kvinnen bak Amarie Ateliér.

Jeg kom til verden innerst i Aurlandsfjorden, der fjellene reiser seg bratt fra vannet og landskapet bærer eldgamle fortellinger. Her lærte jeg mine første rytmer. I vannet, vinden, i naturens langsomme pust.

Tidlig forstod jeg at naturen aldri er stille. Den beveger seg, bryter frem og trekker seg tilbake. Og at vi alltid har vært en del av den samme rytmen.

Som barn fant jeg ofte tilbake til meg selv ute i naturen. I vinden mot huden. I lyden av vannet. I fjellene som sto urokkelige gjennom alt. Der lærte kroppen min noe om hvordan det føles å høre til.

Da jeg var åtte år flyttet jeg fra dette landskapet, halve familien min og alt som var kjent. Noe i meg ble igjen der. Som om en del av hjertet fortsatt vandret langs fjorden.

Kanskje var det da jeg begynte å forstå hvordan kroppen husker.

Jeg var et sensitivt barn i en verden som ikke alltid visste hvordan den skulle møte det jeg kjente. Over tid lærte jeg å dempe meg selv. Å legge lokk på kroppens språk. Å gjøre meg mindre.

Slik begynte reisen bort fra meg selv.

Da jeg var tjue år sa kroppen stopp. Den kunne ikke bære mer av det som var holdt tilbake.

Det ble begynnelsen på en annen vei. En langsom tilbakekomst.

Jeg begynte å lytte.
Til pusten.
Til kroppen.
Til det som hadde ventet på å bli husket.

Det jeg en gang trodde var for mye, ble etter hvert en vei tilbake.

Lag for lag vendte livet tilbake.
Jeg fikk huske kvinnen i meg.

Jeg begynte å forstå at heling ikke handler om å bli noe annet, men om å vende tilbake til det som alltid har vært.

Det er herfra arbeidet mitt springer ut.

Fra kroppen som husker.
Fra det som aldri forsvant.

En rytme.
En visdom.
En vei hjem.