Velkommen hit, kjære du.
Jeg er Benedicte Marié. En 28 år gammel kvinne, født inn i Vestlandets viltre favn, der fjordene møter fjellene og jorden hvisker eldgamle fortellinger.
Min vei har aldri vært rett. Jeg var et følsomt barn i en verden som ikke alltid rommet det myke – et barn som sanset alt, som bar andres smerte som sin egen, som hørte det som aldri ble sagt. Min sensitivitet ble tidlig pakket inn, dempet, forsømt – ikke av vond vilje, men fordi det jeg bar på, var for stort for verden rundt meg å forstå.
Så begynte reisen vekk fra meg selv. En langsom, nesten usynlig flukt – mot å fortrenge, skjule, kontrollere. Jeg lærte å gjøre meg liten, lærte å tie kroppens rop og hjertets bønn. Jeg la lokk på sannheten i meg, stengte døren til det ekte, det sårbare, det levende.
Da jeg var 20 år gammel, sa kroppen min stopp. Den kollapset under vekten av alt jeg hadde bært i stillheten, og all næringen jeg hadde frarøvet meg selv. Hjertet mitt var nær ved å stoppe, og med det, sluttet også livet slik jeg hadde kjent det. Ingenting kunne fortsette som før. Jeg ble ikke gjenfødt i lys og jubel, men i stillhet. I overgivelse. Et stille ja til det ukjente. Og det var her – i ruinene av det gamle – at min egentlige reise begynte.
Langsomt begynte jeg å lytte – til kroppen, til smerten, til pusten, til det som hvisket i dypet av meg. Det jeg hadde forsøkt å undertrykke, viste seg å være medisinen jeg selv trengte. Min følsomhet var aldri en byrde – den var portalen. Til nærhet. Til sannhet. Til hjertets hellige språk og veien hjem til livet.
Jeg er her for å berøre og bli berørt. Av mennesket, kvinnen, av historiene, av alt det levende. Jeg søker ikke etter å fikse eller forme, men å møte – med åpne øyne og et ømt hjerte – det som allerede finnes der, bak alle lagene av beskyttelse og separasjon. Jeg tror på stillhetens dype visdom. På kroppens intelligens. På sjelens sanne språk.
Jeg skaper rom hvor skjønnhet og ømhet får gå først – som stille veivisere inn i det som er sant. Rom som holder, og nærvær som åpner. Der kroppen kan puste dypere, der ingenting trenger å fikses, og alt får lov til å være.
Jeg deler min medisin gjennom ord som hvisker til det glemte, som banker forsiktig på hjertets skjulte dører og minner sjelen om sitt sanne hjem. Gjennom berøring lytter jeg med hendene, møter kroppen der den bærer minnene sinnet har glemt – i de såre historiene, i det som aldri fikk et språk, i det som ennå lever i spenningens stille stormer. Jeg følger de subtile strømningene i det indre, som en energisk elv som løper under huden, og inviterer den rene livskraften til å flyte fritt igjen.
Jeg minner kroppen på sin egen rytme, sin egen visdom, sin iboende evne til å hele.
Mitt nærvær er forankret i en dyp tillit til det feminine – til alt som vokser i syklus og rytme, til årstidene, til månen, til kroppen, til kvinnen. Til det urgamle i oss som fortsatt husker veien hjem.
Jeg tror vi alle lengter etter det samme – å bli husket i det hellige. Å kjenne at vi hører til, i omfavnelsen av det som bærer livets rytme. Noe som beveger oss, holder oss, og minner oss på hvem vi er.
Dette er mitt arbeid.
Å lytte. Å romme. Å anerkjenne sannheten og sårbarheten med kjærlige øyne.
Å ønske velkommen det som lengter etter å vende hjem.
